Litauens historie i korte trekk   Denne teksten skrev jeg for mange år siden, da jeg fremdeles var student på Universitetet i Vilnius. Jeg ber derfor om unnskyldning for de naive formuleringene og eventuelle språklige tabber som denne teksten uten tvil bærer preg av… – U. M. 1009 AD. Navnet Litauen blir for første gang nevnt i skriftlige kilder. I Kvedlinburgs annaler står det om misjonærene i Preussens død: Den hellige Bruno, som også er kjent under navnet Bonifatius, erkebiskop og munk, ble slått i hodet av hedninger … ved grensen mellom Russland og Litauen (Lituae), og sammen med 18 av ledsagerne sine fôr til himmelen 23. februar 1009. Vet ikke om det akkurat er den hyggeligste måte å bli nevnt på, men slik er det – Europa ble kjent med Litauen gjennom blodige konflikter mellom de kristne og hedninger.   1220–tallet Litauen blir til et føydalt rike. "Volynė-krøniken" forteller oss at en av fyrstene som hadde makt over flere litauiske regioner, Mindaugas, hadde drept "sine brødre" (dvs., andre fyrster) eller jagd dem bort fra landet og "… og begynte å styre alene, og ble svært hovmodig". Noen av fyrstene valgte å annerkjenne Mindaugas' makt og dermed ble hans vassaler. Kilder fra 1236 bruker betegnelsen Mindaugas' Litauen. Det er sannsynlig at mange av adelsmennene støttet Mindaugas' mål om å bli monark fordi de skjønte hvor skadelige kampene om makta mellom enkelte landstyrere hadde vært. Det betyr at Litauen ble samlet i et rike der den øverste makta tilhørte jordeiernes klasse med en monark foran.

• 1236(?) – 1263 Mindaugas' tid.
   
• 22.09.1236 Slaget ved Saulė (Šiauliai). Sverdriddernes hær kom til Litauen for å plyndre. Men de var så uheldige at i slaget ved Saulė (dagens Šiauliai) mistet de ni tideler av hæren sin og selve Ordenens Magister med andre ledere og et stort antall ryttere ble drept. Hele Europa fikk vite denne nyheten. Imidlertig betydde denne seieren ikke så mye godt for litauerne, siden Korsridderne og Sverdridderne, de to tyske Ordnene, bestemte seg etterpå for å forene seg. Litauen fikk en enda større og sterkere fiende. Men i dag regnes denne seieren som en av de viktigste i Litauens historie (les også nedenfor om Žalgiris-slaget!) fordi den markerer begynnelsen av en lang periode med kriger mellom Litauen og de tyske rytter-ordnene der litauerne klarte å forsvare selvstendigheten sin.
   
• 1251 Mindaugas' dåp. Både Den tyske ordenen (de tidligere Sverdridderne og Korsridderne) og flere litauiske fyrster ville bli kvitt Mindaugas. Mindaugas måtte få noen av sine fiender over på sin side. Derfor valgte han å døpe seg. Den tyske ordenen ble hans forbundsfelle og hjalp ham å kjempe mot de litauiske rivalene. Etter at Mindaugas hadde døpt seg, lovet paven Inocentus I ham tronen. Imidlertid forble Litauen fortsatt en hedensk stat (les også om hvordan kristendommen ble innført i Høy-Litauen i 1387!)
   
• 06.07.1253 Mindaugas' kroning (Mindaugas blir den første og eneste konge i Litauens historie). Nå feires 6. juli som Statens dag i Litauen. Enda riket i Mindaugas' tid ikke ble så sterk, men det faktum at Litauen ble en selvstendig stat – og til og med et kongedømme – betyr mye for litauerne. I 1263 ble Mindaugas drept av de andre litauiske fyrstene som ikke var fornøyd med hans politikk. De fleste forskere mener at Mindaugas var upopulær i Litauen fordi han ikke støttet Žemaičiai, eller Lav-Litauere, som kjempet mot Den tyske ordenen. Sammen med kongen ble to av hans sønner drept. En av dem var kronprinsen. Den tredje sønnen til kong Mindaugas var munk. Etter farens død kom han til Litauen og ble dets hersker. Men etter å ha hevnet faren sin frasa han seg tronen og reiste tilbake til klosteret. Siden ble han også drept. Sånn var slutten på Mindaugas' kongehus.

• 1270 – 1282 Traidenis' tid. Siden det ikke var flere makthavere fra Mindaugas ætt, fikk Litauen et nytt herskende dynasti – Gediminaičiai. Det nye kongehusets første representant var Traidenis – en hedensk styrer. Han ville aldri bli venn med Den tyske ordenen og fikk derfor støtte også fra Žemaičiai – noe forgjengeren Mindaugas ikke hadde hatt. Under Traidenis’ tid ble Kernavė hovedstaden i Litauen. Traidenis var en begavet og erfaren kriger. Han gjorde Litauen til et sterkt rike, men klarte likevel ikke å få bukt med Den tyske ordenen. En vet ikke hvem som hadde hatt makta i Litauen etter 1282, men det er mest sansynlig at det var noen av slektingene hans fordi det ikke har vært noen betydelige kamper om makta.

• Vytenis, som regjerte i perioden 1295 – 1316, var antageligvis nevø eller sønn av nevøen til Traidenis. Under Vytenis' tid ble Litauen mer annerkjent i Europa. Etter Vytenis besteg broren hans, Gediminas, tronen.
   
• 1316 – 1341 Gediminas' tid. Storfyrst Gediminas er kjent som en framstående diplomat. Hans brev til europeiske kjøpmenn og til Paven blir regnet som klassisk epistolarisk litteratur i Litauen. Den store Gediminaičiai-ætten fikk navnet sitt etter ham. Det var i hans tid at Vilnius ble hovedstaden i Litauen. Under Gediminas' tid ble Litauen enda større enn før – f.eks. Vitebsk og Kiev ble en del av Litauen. Derfor kalte Gediminas seg litauerne og mange av russernes konge (Rex lithuanorum et multorum ruthenorum). Staten var ikke sentralisert, det vil si storfyrst Gediminas var ikke den eneste makthaveren. Žemaičiai hadde sine egne fyrster som var under Gediminas og fikk hans støtte. De russiske fyrstedømmer ble regjert av sønnene til Gediminas.
   
• 1323 Vilnius blir for første gang nevnt i skriftlige kilder.

• 1345 – 1377  Storfyrstene Algirdas og Kęstutis' tid. Etter at storfyrst Gediminas døde i 1341, ble Litauen  regjert av de to av sønnene hans, Algirdas og Kęstutis. Algirdas satt i Vilnius og var storfyrsten de jure. Kęstutis satt i den gamle hovedstaden Trakai og var med på regjeringen. De to brødrene var alltid enige, de kranglet ikke en eneste gang. De vant flere viktige slag mot Den tyske ordenen. Algirdas prøvde også å okkupere Russland som stort sett var et lydrike under tartarenes makt på den tida. Algirdas hadde kommet helt til Moskva med hæren sin, men han fikk aldri annektert Moskva. Det mest karakteristiske ved Algirdas og Kęstutis' styre var toleranse. Algirdas var hedensk, men hans to russiske koner, som etterfulgte hverandre, begge var ortodokse; i Vilnius fantes det både ortodokse og katolske kirker. De okkuperte russiske områder fikk beholde sin kultur og religion også. Kęstutis var kjent både blant litauerne og blant tyskerne som en storsinnet hersker, og det er blitt merkelappen på ham.

• 1382 Kęstutis blir drept. Etter storfyrst Algirdas’ død i 1377 arvet sønnen Jogaila tronen. Jogaila ville forandre kursen på Litauens utenrikspolitikk. Han ville etablere fred med Den tyske ordenen. Det kunne også onkelen hans, storfyrst Kęstutis, akseptere. Men senere inngikk Jogaila en avtale med Ordenen om at han ikke ville hjelpe Kęstutis i tilfelle Kęstutis og Ordenen skulle kjempe mot hverandre. Denne avtalen var undertegnet i all hemmelighet og Kęstutis måtte ikke få vite noe om den. Da Kęstutis likevel fikk vite om dette forræderiet fra Jogailas side, utnevnte han seg selv til Litauens styrer, og deporterte Jogaila til Vitebsk. I 1382, da Kęstutis var ute og kjempet, kom Jogaila tilbake til Vilnius og overtalte byens befolkning til å støtte seg. Da Kęstutis og sønnen Vytautas kom til Vilnius for å forhandle, ble de arrestert. Etter noen dager ble Kęstutis drept. Han fikk en svært høytidelig gravferd med alle hedenske ritualer. De sa at han selv hadde tatt livet sitt. Ingen vet helt sikkert hvem det var som drepte Kęstutis, men de fleste historikerne er enige om at nevøen Jogaila stod bak drapet.

• 1382 – 1392 Jogaila og Vytautas kjemper for å få den øverste makt i Litauen. Nå var det to pretendenter til Litauens trone: sønnen til Algirdas, storfyrst Jogaila, og sønnen til Kęstutis, fyrst Vytautas. For å kunne kjempe mot Jogaila, hadde Vytautas ikke noen annen utvei enn å be (sic!) Den tyske ordenen om hjelp. På den måten ble også Vytautas en alvorlig rival for Jogaila, som ikke hadde sett noen fare fra fetterens side før. Skjønt Vytautas og Ordenen ble forbundsfeller, var det mange tusener litauere – til og med Žemaičiai – som støttet ham. I 1384 foreslo derfor Jogaila til Vytautas at de skulle forlike seg.
   
• Jogaila lovet at Vytautas skulle få Trakai og alle de områder som Kęstutis hadde styrt. Nå var det Vytautas som forrådte Ordenen. Men Jogaila lurte Vytautas – den sistnevnte fikk bare styre i Grodno (Gardinas). Samtidig, i året 1383, fikk Jogaila forslag fra Polen om å bli kronprinsesse Jadwygas mann og Polens konge.
   
• 14.08.1385 Krėva-unionen. Sommeren 1385 var forhandlingene over. Storfyrst Jogaila fikk Jadwyga, en 14 år gammel jente, og besteg Polens trone. Da ble den såkalte Krėva-avtalen underskrevet.

• Etter Krėva-avtalen lover Jogaila bl.a. at han og alle brødrene hans samt hele Litauen skulle døpe seg, at Litauen og Polen skulle bli ett rike og at han skulle sørge for å få tilbake alle de områder Litauen og Polen hadde tapt. Avtalen var undertegnet av Jogaila personlig, og av brødrene hans: Skirgaila, Lengvenis, Kaributas, – og av fetteren hans, Vytautas. Jogaila døpte seg 15.02.1386, giftet seg med Jadwyga 18.02.1386, og fikk kronen 04.03.1386. Men selv da fikk ikke Vytautas styre Trakai, noe Jogaila hadde lovet han.
   
• 1387 Aukštaitija (Høy-Litauen) blir formelt døpt.
   
• I 1389 ber Vytautas Den tyske ordenen om hjelp for andre gang. Vytautas satte i gang krig mot Jogaila. Først var det Jogaila som syntes å være sterkest, men siden viste det seg at Vytautas fikk mye støtte fra det litauiske folket, som verken likte Jogaila eller polakkene. Jogaila fikk se at Vytautas var så sterk at han kunne jage ham ikke bare fra Grodno, men selv fra Vilnius. Da foreslo Jogaila Vytautas å forlike seg igjen og å bli kongens stedfortreder i Litauen. Vytautas aksepterte det og forrådte Ordenen igjen. I 1392 ble Astrava-avtalen underskrevet. Etter den fikk Vytautas styre Trakai og alle de områder som hadde vært under Kęstutis' disposisjon, i sitt direkte styre, og Vilnius fikk han styre som Jogailas stedfortreder. Men det tok ikke lang tid før Vytautas ble en selvstendig makthaver. Jogaila turde ikke bestemme noe i Litauen uten at Vytautas hadde sagt ja til det. 

• 1392–1430 Vytautas den stores tid. Det første Vytautas gjorde var å sentralisere staten. I den gamle litauiske staten hadde de lokale fyrstene hatt ganske mye fridom. De måtte riktignok ta del i krig, betale visse skatter til storfyrsten i Vilnius og fikk ikke drive selvstendig utenrikspolitikk. I storfyrst, seinere kong, Jogailas tid, da han var opptatt med kamp mot Kęstutis og Vytautas, følte de lokale fyrstene seg nokså uavhengige. Da Vytautas begynte å styre Vilnius, mente de at de ikke behøvde å være lydige mot ham. Hver av sønnene til storfyrst Algirdas mente å ha mer rett til å sitte i Vilnius. Men Vytautas klarte å tøyle de utilfredstilte.
   
• Vytautas fikk også underskrevet en avtale om fred med Den tyske Ordenen (Salynas-avtalen i 1398). Dermed gav han Žemaitija (Lav-Litauen) over til Ordenen, og Ordenen lovet å ikke krige mot Litauen, men å hjelpe Vytautas i Øst. Salynas-avtalen viser også at Vytautas ikke var avhengig av kong Jogaila. Salynas-avtalen ble undertegnet bare av Vytautas, – Jogaila var ikke engang nevnt i den. De litauiske adelsmennene, såkalte bajorai, som var med i Salynas, utnevnte Vytautas til sin konge.
   
• Vytautas ville underskreve fredsavtalen med Ordenen for å ha frie hender samt forbunsfelle til kamp mot Tamerlans tartarer. Paven lot organisere et korstog mot Tamerlan. For første gang i Europas historie var det en litauisk fyrste som ledet et korstog! Både litauerne, polakkene og tyskerne ble med. Men det ble ingen seier denne gang. Vytautas mistet tre fjerdedeler av hæren sin (slaget ved Vorskla, 1399). 

• I 1401 ble det underskrevet en ny avtale mellom Vytautas og Jogaila (Vilnius–Radom-avtalen). Dermed Vytautas ble de jure annerkjent som rettmessig styrer i Litauen, noe han allerede hadde vært de facto. Samtidig var det bestemt at, etter Vytautas' død, er det Jogaila eller barna hans som skal arve Litauen.
   
• Fra året 1401 av, skjulte ikke Vytautas lenger at han ikke ville være venn med Den tyske ordenen. Flere ganger støttet han Žemaičiai som han sjøl hadde gitt til Ordenen etter Salynas-avtalen. I 1409 organiserte Žemaičiai et opprør der alle borgene til Ordenen ble brent ned. Vytautas sendte sine adelsmenn (bajorai) til Žemaitija som sine stedfortredere og ville ta Žemaitija i sitt styre. Etter dette ble krigen mellom Litauen og Ordenen ikke til å unngå.
   
• 15.07.1410 Žalgiris-slaget (også kjent som Grünwald-slaget eller Tannenberg-slaget). Ordenen regnet med at de bare skulle slåss mot Vytautas. Men Jogaila sa også Polen skulle støtte Litauen. De leide også mange krigere fra Vesten, særlig fra Tsjekkia. Litauen og Polen hadde ca. 15 000 – 20 000 krigere. I Ordenens hær var det ca. 12 000 menn, men de var bedre utrustet enn litauerne og polakkene. I dette slaget vant Vytautas og Jogaila en svært viktig seier. Etter Žalgiris-slaget orket ikke Ordenen lenger å angripe Litauen. Hele verdenen fikk vite at det var to kristne styrere, storfyrst Vytautas og kong Jogaila, og ikke hedninger, som slo Ordenen. Derfor var ingen i Europa så villige til å hjelpe Ordenen som man hadde vært før.
   
• I 1413 døpte Vytautas og Jogaila Žemaitija (Lav-Litauen) for at Ordenen skulle aldri kunne si den ville "spre kristendommen" i det hedenske Žemaitija.
   
• I 1422 ble det underskrevet en avtale (Meln-avtalen) der det ble klart og entydig sagt at Žemaitija hører til Litauen (endelig…). 

• 1429 – 1430 Vytautas forsøker å bli konge. I 1429 ble det arrangert et møte av de europeiske styrerne. I møtet deltok: Vytautas, Jogaila, de russiske fyrstene som var under Vytautas, fyrstene fra Moskva, Tver og Riazan, keiser Sigismund, Pavens legat og mange representanter for de tyske fyrstene og byene. Møtet skulle drøfte diverse spørsmål angående situasjonen i Øst-Europa. Et av de viktigste spørsmålene var idéen om at Vytautas skulle få krone. Dette var keiser Sigismunds forslag. Jogaila sa seg enig, men de polske adelsmenn reagerte sterkt mot dette. Etter flere konflikter og "misforståelser" mellom Vytautas og Jogaila, ble det endelig avtalt at 08.09.1430 skulle Vytautas få kronen og kroningsdokumentene fra keiser Sigismund. Men polakkene hindret keiserens bud å reise til Litauen gjennom Polen. Keiseren lovet at han skal sende Vytautas en ny krone ad andre veier (uten at budene skulle behøve å reise via Polen igjen), men denne fikk Vytautas heller ikke. Han døde 27.09.1430. Likevel feires 8. september som en egen høytid i dagens Litauen.
   
• 1529 Litauens første Grunnlov, Den første Statutten (Pirmasis Lietuvos Statutas). Utarbeidet av de litauiske adelsmennene under ledelse av Albertas Goštautas og annerkjent av storfyrst og kong Žygimantas Augustas. Ifølge denne statutten er Litauen en selvstendig stat. Forbindelsene med Polen blir ikke engang nevnt  i Statutten.

• 1539 – 1542 Reformasjonens begynnelse i Litauen. Reformasjonen fikk mange tilhengere også i Litauen. Daværende storfyrst og kong Žygimantas den gamle var mot Reformasjonen, men det var mange adelsmenn (f.eks. den mektige Radvila-ætten) som støttet den. Litauens intellektuelle tilhengere av protestantisme måtte rømme til Preussen. Preussens hertug Albrecht mottok flere litauere som ikke kunne utføre sin virksomhet i Litauen på grunn av politisk forfølgelse. Hertug Albrecht, som selv var reformat, tenkte på å stifte et universitet i Preussen, derfor trengte han lærde folk. Hos ham bodde A. Kulvietis, S. Rapolionis, M. Mažvydas o. a. Hertug Albrecht støttet også utgivelse av litauiske bøker.

• 1547 Første trykte litauiske bok – Catechismusa prasti žadei (Katekismens enkle ord) av Martynas Mažvydas. Utgitt i Karaliaučius (Kønigsberg), Preussen. Dette var en protestantisk katekisme samt lærebok i lesekunsten. Boka inneholder også et forord (“Braliai seserys, imkiet mani ir skaitykiet”) i diktform som i dag regnes som en litterær milepæl.
   
• 1569 Lublin-unionen. I begynnelsen av 1500-tallet følte Litauen fare for angrep fra Russland. Derfor ville de litauiske adelsmennene sikre seg Polens støtte. Også ville de litauiske adelsmennene få flere rettigheter, noe de polske adelsmennene allerede hadde hatt. Dette førte til at i 1569 underskrev Litauen og Polen en pakt etter hvilken disse to statene inngikk en union, de ble ett rike – Republikken Litauen og Polen (Rzeczpospolita på polsk). Republikken kom til å ha felles styrer, som skulle velges av litauiske og polske adelsmenn og offentlig krones i Kraków. Man skulle også ha felles Senat og Parlament. Litauen og Polen fikk felles valluta og skulle føre felles utenrikspolitikk. Litauerne fikk lov til å eie jord i Polens teritorium, og polakkerne – i Litauens teritorium. (Etter Litauens første og andre statutt hadde utlendinger, bl.a. polakker, ikke lov til å eie jord i Litauen.) Siden jordeiendom var direkte knyttet til borgerlige og politiske rettigheter, betydde det i praksis at litauerne og polakkerne fikk felles statsborgerskap. 
   
• 1579 Det litauiske akademi (framtidige Universitetet) blir stiftet. Jesuittene, som kom til Litauen ca. 1569 (etter Lublin–unionen), fikk ganske snart framgang i sin kontra-reformatoriske virksomhet. Jesuittene stiftet et kollegium i Vilnius i 1570. Rundt året 1579 var kollegiet fullt (det hadde ca. 700 studerende). Men Litauen hadde ikke noe akademi eller universitet, derfor måtte mange unge mennesker reise til utlandet for å skaffe seg utdanning. Mange dro til Tyskland og studerte der i protestantiske universiteter og ble protestanter der. Derfor ville jesuittene stifte et eget akademi i Vilnius. Det fikk de til i 1579.
   
• Akademiet hadde et teologisk og et filosofisk fakultet. I 1644 ble det juridiske fakultetet stiftet. På slutten av 1700-tallet begynte en å undervise også medisin der. Da ble Akademiet omkalt til Litauens Øverste Skole. I 1803 ble denne Skolen omorganisert til et universitet etter et vedtak av tsaren (dvs., den russiske keiseren), fordi Litauen var under Russland på den tiden (jf. nedenfor). Nå er Universitetet i Vilnius det største universitetet i Litauen der du kan studere forskjellige fag, bl.a. det norske språket.

• 1765–1775 Kristijonas Donelaitis skriver mesterverket sitt – "Metai" ("Året"). "Året", skrevet i heksameter, er det første verdslige litterære verk, enda det er diktet av en protestantisk prest. Det handler om livet til bøndene i løpet av et år. Mange moderne forskere har tolket "Året" og vist fram mange interessante detaljer både ved innholdet og formen på det. Flere moderne litauiske diktere har skrevet om "Året" og dets forfatter, K.Donelaitis (Salomėja Nėris, Justinas Marcinkevičius og andre).
   
• 1772 Første inndeling av Republikken Litauen og Polen (Rzeczpospolita). Rzeczpospolita ble et så svakt rike og hadde så mange indre konflikter at de tre største stormaktene i Europa – Østerrike, Preussen og Russland -- fikk kaka delt seg imellom. Rzeczpospolitas parlament og konge hadde ingen annen utvei enn å akseptere det.
   
• 1793 Andre inndeling av Rzeczpospolita.
   
• 1795 Tredje inndeling av Rzeczpospolita. Litauen ble en del av Det russiske imperiet, Užnemunė (Det lille Litauen) – en del av Preussen. Litauen, som nå hørte til Russland, ble kalt Det Nord-Vestlige Område av Det russiske imperiet (Северно-Западный край), og inndelt i tre provinser: Vilnius-provins, Kaunas-provins og Grodno-provins. Det lille Litauen, som hørte til Preussen, ble kalt Den Nye Øst–Preussen og inndelt i Plotsk- og Bialystok-departementer.  

• I 1807 okkuperte keiser Napoleon Preussen og stiftet det polske Warszawa-fyrstedømmet. Det lille Litauen (Užnemunė) hørte også til det. Litauerne håpet at Napoleon også kom til å gjøre noe for å gjenopprette Litauens selvstendighet, men det ble ikke noe av det. Da Napoleon tapte sin makt, ble Warszawa-fyrstedømmet omdannet til Kongedømmet Polen (Kongressen i Wien, 1815) og den russiske tsaren ble dets konge. Litauen forble fortsatt et direkte "russisk" området  – bortsatt fra Užnemunė som altså var del av Kongedømmet Polen (som riktignok hørte under samme tsarens makt).

·        1830–1831 Opprør i Litauen og Polen. Først var det bøndene som reiste seg. De ville bli kvitt livegenskapet. Etterpå reiste adelsmennene også seg mot det russiske styret. Opprørerne greide å ta nesten hele Litauen under sitt styre, men etter hvert ble opprøret grusomt knust. Verken Litauen eller Polen fikk noe godt ut av dette opprøret. Mange mennesker ble drept i opprøret, enda flere ble deportert langt inn til Russland. Kongedømmet Polen og dets grunnlov ble opphevet. Men på den annen side, vekket opprøret alle bønder i hele imperiet til kamp mot tsarens autokrati. Og i tillegg til det, hindret opprøret Russlands intervensjon i det revolusjonære Frankrike og Belgium.

• 1854 Første dampskip i Nemunas.
   
• 1854 Første telegraflinje i Litauen.
   
• 1861–1863 Vedtak angående livegenskapets slutt. Det var Russlands tsar Alexander II selv som viste initiativ til å oppheve livegenskapet. Russland var det siste landet i Europa som ikke ennå var kvitt livegenskap. De litauiske adelsmennene var villige å gi avkall på sine rettigheter overfor de livegne, fordi de skjønte hvor lav produktiviteten på landbruket var. De var for reformering av det gamle systemet. Adelsmennene i Russland var mer tilbakeholdne, de ville ikke forandre noe. 19-02-1816 offentliggjorde tsaren en manifest om Livegenskapets opphevelse samt flere ”ukaser” (russ. "указ"), dvs. vedtak, om hvordan opphevelsen skulle foregå. Ifølge disse dokumentene, skulle reformen foregå i løpet av neste to år og bøndene skulle få rett til å kjøpe ut siн jord i løpet av neste 49 år. Men i praksis gikk det dårlig med reformen. Grunneierne, som skulle utføre reformen, brydde seg aldri om behovene til bøndene. Da bøndene fikk se at grunneierne ikke vil gi dem jord, eller vil gi dem dårlig jord, begynte de å vise utilfredstilhet. Noen ville til og med foretrekke livegenskap framfor sånn urettferdighet. Grunneierne brukte militæret mot bøndene.

• 1863–1864 Opprør i Litauen og Polen. Enda opprøret fra år 1831 hadde blitt brutalt knust, ville polakkerne og litauerne kjempe for den selvstendige Republikkens gjenopprettelse. Først begynte de å organisere patriotiske manifestasjoner, halvt nasjonalistiske, halvt religiøse. 22.01.1863 begynte et nytt opprør. Da opprøret hadde tatt over hele Litauen, sendte tsaren den nye generalgubernatoren, Muravjov, til Vilnius. Muravjov ble snart kalt "hengemannen" (Korikas – bøddel som dreper mennesker ved å henge dem), fordi han satte en galge på en plass i Vilnius. Plassen heter nå Lukiškių aikštė. Der ble mange opprørere hengt. Den grusomme hengemannen Muravjov fikk opprøret knust. Mange ble drept, sendt til Sibir eller andre steder i Russland, fengslet osv.
   
• Men selv om Muravjov har et navn som klinger dårlig i Litauens historie, var det han som iverksatte livegenskapets opphevelse. Alle bøndene fikk jord, og jordskattene ble lavere. Det gjorde Muravjov for å få bøndene til å være lojale mot det tsaristiske styret.
   
• Fra år 1864 Forbudt med litauiske bøker med latinsk alfabet. Muravjov forbød å utgi eller selge alle litauiske bøker, selv bønnebøker – enda det ikke fantes noen nedskreven lov om det. 06.09.1865 ble en spesiell ordre offentligjort, som offisielt forbød litauiske bøker med latinske bokstaver. Man fikk lov til å bruke kyrilliske bokstaver i stedet. I førti år varte denne situasjonen! Litauerne måtte smugle litauiske bøker med latinsk skrift fra utlandet, f. eks. Preussen, der de kunne utgis. Derfor har det litauiske språket et unikt ord "knygnešys" = "bokbærer", dvs. en som bærer/smugler bøker. ”Bokbærerens dag” feires i dagens Litauen som en egen høytid. Først i 1904 fikk man lov til å bruke latinsk skrift igjen... 

• 1867-06-05 Det offentlige bibliotek i Vilnius ble stiftet.
   
• 1882–1896 Første telefonlinjer i Litauen.
   
• 1883–1886 Tidskriftet ”Aušra” (Morgengry). Dette tidskriftet ble til etter idéen til Jonas Basanavičius.  (Basanavičius' bilde ser du forresten på 50 Litas seddelen). Det ble utgitt i Det lille Litauen, i Preussen. Programmet til "Aušra" var å vise litauerne hvem de hadde vært før, hvordan de blir nedtrykket nå og hva slags framtid de skulle skape seg. "Aušra" skrev mye om Litauens fortid, det litauiske språket og ønsket å vekke følelsen av den nasjonale bevisstheten og stoltheten hos litauerne.
   
• Det fantes også flere undergrunns-tidskrifter både før og etter "Aušra". Det er interessant at Georg Sauerwein (Jurgis Zauerveinas, som han kalles i Litauen), som har gjort mye i Norge, regnes også som en av de største kjemperne for litauernes nasjonale selvbevissthet.

• 01.08.1914 Utbrytning av 1. verdenskrig.
   
• 16.02.1918 Uavhengighetsakten. Litauen erklærte uavhengighet og ble en selvstendig demokratisk republikk. Her kommer et kort utdrag fra Uavhengighetsakten:
   

© Ugnius Mikučionis, 1998